13. april 2015.

(Liv Evju)Vel 200 mennesker hadde møtt fram for å høre ambassadør Vea fortelle om det Afrika som ikke kommer så godt fram i mediene. Han startet med å ønske seg en dialog med publikum, men det viste seg at tiden ble litt for knapp til det.

 Afrika er et enormt kontinent, større enn Nord-Amerika, Vest-Europa, Kina og India til sammen. Her finnes 54 stater i forskjellig utviklingsnivå. I kolonitiden ble grensene trukket uten hensyn til etnisitet, først og fremst etter ressurser. Da avkoloniseringen trengte seg fram etter annen verdenskrig, hadde kolonimaktene ikke forberedt dette på noen måte, slik at de etterlot seg et tomrom som lokale politikere verken hadde kapasitet eller kompetanse til å fylle. Det ble da også store konflikter i mange stater, noe som har preget vårt inntrykk av afrikanske land i mange år. Men med unntak av Kongo, er de fleste statene nå relativt stabile.

Det har vært en brutal modningsprosess i retning av demokrati – selv om de er langt fra den typen demokrati som vi er vant til i Europa. Makthaverne har vært mer opptatt av å berike seg selv enn å sørge for å bygge opp en levedyktig administrasjon og en rettferdig fordeling av godene.

Sør-Afrika anses som den høyest utviklede av de afrikanske statene sør for Sahara. Men der svinger pendelen nå den andre veien, slik at det hvite mindretallet har fått vanskeligere kår. Felles for disse landene er at velstandsfordelingen er blitt enda skjevere. Statens inntekter brukes ikke til å bygge opp næringslivet og skape flere jobber. Flere enn før får utdannelse, men når det ikke finnes jobber, blir det vanskelig. Alle disse statene har store naturressurser, både olje, gass og mineraler. Flere land har så gode forhold for landbruk at de burde kunne brødfø hele kontinentet. Men manglende kompetanse og bruk av inntekter til import i stedet for å støtte egen produksjon, gjør at landbruket ikke på langt nær har nådd sitt potensiale.

Manglende kompetanse i statsadministrasjonene gjør også at man ikke klarer å skaffe seg gode nok inntekter fra internasjonale selskaper som produserer ut fra naturressursene. Og de inntektene som kommer inn, blir ofte brukt på absurde tiltak som f.eks. å skifte ut politistyrkens gode, effektive biler med et dyrere og mer prestisjefylt, men mindre brukbart merke.

Afrikanske stater trenger investorer. De som virkelig investerer her, er Kina og til dels India. Kineserne har bygget ut veinettet i mange stater, men samtidig undergravd den lokale produksjonen ved å tilby billige kinesiske produkter. Norge er med i et prosjekt som tar sikte på å skaffe stabil elektrisitetsforsyning til hele kontinentet innen 2030. Dersom Kongo hadde vært et stabilt land, kunne man bygget ut et stort fossefall like ved hovedstaden og skaffet nok energi til flere enn Kongo – men så lenge konfliktene der pågår, er det ingen som vil satse milliarder av dollars i det landet.

Norges bidrag har gått fra bistand til handel i de siste årene. Giver/mottaker-situasjonen er ikke god for noen av partene. Med investeringer og handel blir partene mer likeverdige.

Vea svarte på noen få spørsmål fra salen, og Helge Solberg takket på vegne av en lydhør og interessert forsamling. Og så var det tid for årsmøte.