1. desember 2014

(Liv Evju)  Da julenissen via styreleder Liv Evju kunne melde at gløgg-gryta var tom, var klokka blitt 11 og 243 personer hadde benket seg for å høre Karsten Alnæs fortelle om mirakel-året 1814.

 

Vi hadde høye forventninger til dagens foredragsholder, og vi ble ikke skuffet. «Mr. 1814» fortalte levende og helt uten manuskript om begivenhetene i 1814 og de menneskene som deltok i dramaet, deres tanker og meninger, strategier og skuffelser. Alnæs siterte fra brev og dagbokopptegnelser, og vi forsto at her var en forfatter, historiker og formidler som kjente sitt stoff til bunns og vel så det.

Alnæs mente at det skjedde tre ting som kunne kalles revolusjoner i 1814. Den første var Kiel-freden 14. januar, hvor en utenforstående, nemlig Sverige kronprins Carl Johan, med ett slag avskar Norges forbindelse med Danmark, som hadde vart i 434 år. Norge var krigsbytte, og Carl Johan gjorde krav på det. Danskekongens stattholder, den meget populære prins Christian Fredrik, erklærte allerede 5. februar at han ville gjøre Norge selvstendig, og denne tanken beruset nordmennene fullstendig. I mange kretser begynte arbeidet med å formulere en grunnlov allerede da.

Det andre som skjedde var Eidsvollsvedtaket og grunnloven, som proklamerte Norge som egen selvstendig stat og ikke lenger en dansk provins. I løpet av de par månedene på Eidsvoll gikk landet fra å være en provins i et enevoldsrike (=diktatur) til å bli et gryende demokrati. Maktfordelingsprinsippet i grunnloven gjorde Norge til et åpent samfunn, mens Danmark fremdeles var lukket.

Christian Fredrik hadde tenkt å overta Norge som enevoldskonge, noe annet falt ham ikke inn. Men nordmennene hadde andre ideer, influert av internasjonal tenkning og ikke minst den amerikanske uavhengighetserklæringen. Prinsen innkalte til et møte på Eidsvoll 16. februar, og her ga nordmennene klart uttrykk for at prinsen ikke hadde mer rett til Norges krone enn en hvilken som helst annen person. Georg Sverdrup fikk ham til å forstå at hvis han ville bli konge i Norge, måtte han sikre seg at folket valgte ham.

Selv om makten i Norge er tredelt, har grunnloven gitt mest makt til Stortinget. En nasjonalforsamling med bare ett kammer var også noe nytt. Paragraf 1 er en selvstendighets-erklæring, mens paragraf 2 («Skam-paragrafen») fastslår at lutherdommen er landets offisielle religion. Den sier imidlertid ingenting om religionsfrihet – den kom først med Dissenterloven i 1845. Jødeparagrafen ble opphevet i 1851, mens jesuitter fikk tilgang til Norge først i 1956. Oppsiktsvekkende var det også med paragraf 100, som ga total trykkefrihet.

Imidlertid var grunnlaget for denne nye staten meget dårlig – Alnæs brukte uttrykket «luftslott». Landet var utmagret, vi var i krigstilstand med England, Sverige truet med krig og ressursene var svært små. Strategen Christian Fredrik bestemte seg for å trekke seg tilbake allerede i mai, da han skjønte hvor det bar. Men han stilte to betingelser: Sverige skulle godta grunnloven, og Stortinget, som hadde valgt ham til konge, skulle også godkjenne abdikasjonen.

Sverige mobiliserte, og tusenvis av rutinerte, velutrustede svenske soldater samlet seg langs grensen, noen rykket også inn i Norge. Det kom til krigshandlinger flere steder, særlig ved Skotterud.

Ordkrigen mellom Carl Johan og Christian Fredrik var meget skarp, Norge skulle knuses, sa Carl Johan, mens Christian Fredrik ikke var mindre tøff. Dette var bare utenpå. I virkeligheten anstrengte begge seg for å gjøre den uunngåelige krigen så kort og «fredelig» som mulig. Etter noen ukers krig i grenseområdene, fikk Christian Fredrik et brev fra Carl Johan, hvor denne tilbød seg å godkjenne den norske grunnloven. Dette førte da frem til Mossekonvensjonen som ble undertegnet 14. august. Helt utenfor protokollen lovte Christian Fredrik at han skulle holde seg utenfor den norske regjeringen inntil Stortinget igjen var samlet og kunne godkjenne abdikasjonen. Det skjedde 8. oktober, og to dager senere reiste Christian Fredrik fra Norge. Så begynte forhandlingene med Sverige om modifiseringer i grunnloven. Kravene var ganske skarpe, men Stortinget nektet å bøye seg, så dermed måtte svenskene gi seg. Det kan man regne som den tredje revolusjonen i mirakel-året.

Carl Johans inntog i Christiania som norsk kronprins blir beskrevet av Søren Tybring som nærmest en lik-ferd, mørkt og dystert og ingen jubelrop eller illuminering. Carl Johan, derimot, skriver til Stockholm at han er blitt mottatt med stor festivitas. Og året ebber ut med Carl Johans strålende skikkelse på dansegulvet, med kyss på hender og rødmende kinn.

Karsten Alnæs svarte elskverdig på spørsmål fra salen, før Helge Solberg takket på vegne av forsamlingen for en storartet opplevelse i vintermørket.